*hvilke tanker slår deg når du hører ordet selvmord?

*har du selv hatt selvmordstanker?

*eller kjenner du noen som har hatt selvmordstanker,har prøvd å ta eget liv eller har gjort det?

DET ER MYE Å SI OM TEMA

Det er et tabu belagt tema som skal hysjes ned.

Dette er ikke riktig!

Det er et sårt og vanskelig tema som bør prates mye om.

Det er så vanvittig mange som sliter med sin psykiske, fysiske og mentale helse.

Mange flere enn de vi hører om i sosiale medier eller de som tør å åpne seg opp og fortelle på sine egne SOME kanaler.

FOR OPPMERKSOMHET

Noe av det som irriterer meg mest er at folk sier; Du gjør det kun for oppmerksomhet, du er ikke så syk!!!

Dette er folk som er totalt uvitende om hvordan det er å ha det så vondt inni seg, totalt blokkerte for å klare å sette seg inn i andres situasjon.

NÅR MAN KOMMER TIL DET PUNKTET AT MAN VIL GI OPP, DA HAR DET GÅTT FOR LANGT!!!

NÅR DU ER DER AT DU IKKE ØNSKER Å LEVE LENGER, HAR DET GÅTT ALTFOR LANGT!!!

Hvordan kan da helsevesen, familie eller venner si at man ikke er syk???

At det kun er for oppmerksomhet?

SKAM DERE!!!!!

Ingen som har det bra med seg selv prøver å ende eget liv!!!

Ingen som har det godt inni seg ønsker å påføre seg selv skade!!!

Absolutt INGEN!!!!

Når du kommet til det punktet i livet at du har begynt med selvskading og tenker at du ikke ønsker dette livet lenger, har man det så vondt inni seg at man rett og slett ikke vet hva man skal gjøre. Man vet ikke hvordan man skal få de vonde tankene til å slutte, hvordan man skal kunne føle lykke og glede igjen. Alt som suser og går oppi hodet er hvor mislykket man er, verdiløs, stygg, feit og at ingen liker deg osv....

Jeg snakker utfri egen erfaring, jeg har vært der..

Vel og merke for mange år siden. Jeg kan fortsatt føle disse tingene som at jeg er mislykket, verdiløs, stygg, feit og alt det her.
Jeg kan gråte og føle at livet er håpløst! Men jeg vet også at det blir bedre! Jeg vet at det er hjelp å få og at det er dyktige folk der ute som kan få deg på rett vei.

SÅ VÆR SÅ SNILL , IKKE GI OPP!!!!!

Jeg skal fortelle litt av min historie.

Litt redd er jeg for det er ikke den delen av meg jeg snakker så mye om.
Men samtidig så er det fortid og ikke en del av den jeg er i dag.
Og det har ikke vært meg siden ungdomsårene.

Til tross for noe mobbing i barne og ungdomsårene, var ikke det det verste!!!

Jeg har alltid vært ganske flink til å stenge ute eller ta tilbake!!!
Svare tilbake eller rett og slett ta igjen...

JEG LAR INGEN PILLE MEG PÅ NESA..
Så klart blir man såra og det er episoder som setter større spor enn andre.
Men utestengelse vil jeg påstå er verre enn å få noe dritt slengt etter seg.
Men ord har makt absolutt!!!

For meg har det handla mest om hvor det kommer fra.
Jeg har sagt det i etterkant at jeg heller ville ha fått meg et slag i trynet enn all den dritten pappa slang til meg som 13-åring.
Jeg slet nok litt ubevisst før den tid, men det var da det bikka over for meg.

Og før jeg fortsetter...
VIL JEG BARE SI.....

Jeg og pappa hadde en turbulent tid når jeg var lita, pappa slet mye med rus da han var pillemisbruker.
Jeg var ei lita terte som alt da var klar i min tale.
Jeg sa akkurat hva jeg mente og følte, var rett frem og brutalt ærlig!
Dette var ikke alltid så lurt med tanke på en ruset person.

Som 13 åring hadde jeg en Tlf samtale med pappa som startet bra, men utviklet seg i helt feil retning og han sa en hel masse som gjorde enormt vondt helt inn i hjerterota og de forplantet seg godt!
ordene gnikket og gnukket, det ble vondere og vanskeligere for hver dag.

Jeg brøt kontakten med pappa og hele fars siden.
Jeg var så sint og så såret !!!
Jeg prøvde å ta opp igjen litt kontakt ved 18 års alder, det startet bra-men så møtte jeg på en ny dårlig dag og det kom flere gloser.
Så jeg brøt igjen kontakten.
Jeg måtte det for min egen del, jeg sleit nok og hadde en lang vei å gå for å komme meg skikkelig på beina igjen!!!

Savnet var selvsagt stort.
Savnet etter pappa, etter onkel og fetteren min.
Savnet etter bestemor som jeg hadde et godt forhold til og var veldig nærme som lita.
Men det bikka over, jeg klarte bare ikke.
Letteste utvei var å bare koble ut!!!
Noe jeg dratt med meg inn i voksen alder, bare koble ut det som er vanskelig!!!
Først når jeg fikk livmorhalskreft i 2011, begynte tankene å spinne.
Funderte og tenkte for og imot for å ta opp igjen kontakten med pappa.
Var jeg sterk nok nå til et oppgjør med fortiden?
Jeg savnet dem alle sammen og jeg visste jo ikke om noen av de ville vite av meg engang .
Tok først opp kontakten med fetteren min, så med onkel og så med bestemor. Trengte litt mer tid med pappa, men bestemte til slutt å snakke med han i telefonen.
3 timer snakka vi, jeg var sint, lei meg, skuffa og såra.
Jeg grein, kjefta litt og fortalte min side av saken, hvordan jeg tatt dette og hva det hadde gjort med meg.
Pappa lytta tålmodig og var oppriktig lei seg.

Aldri hadde jeg hørt pappa be om unnskyldning og være lei seg.
Tror han ba om unnskydning 15-20 ganger i løpet av den telefon samtalen.
Det var enormt vondt og godt på samme tid.
Vondt å rispe opp i fortiden som jeg bært på i så mange år, men godt å få det ut. Sette ord på det så han hørte det og ikke bare psykologen.
Det var godt å skvære opp så vi kunne gå videre!
Første møte gikk overraskende bra og jeg hadde fått tilbake pappaen min<3
Han var fortsatt en pillemisbruker, men han tok seg sammen i nærheten av meg. Sa fra når han fått nye resepter, slik at jeg ikke trengte å svare på meldinger eller telefon de 2-3 neste dagene.
Vi fikk noen gode år sammen før han dessverre døde i september 2020

Noe jeg tok veldig tungt, savner han hver dag!
Tenker mye på han, dårlig samvittighet for å ikke vært der mer, skyldfølelse for å ikke ringt f eks onkel eller reist dit den dagen han døde. Jeg fikk jo beskjed, jeg er en åndelig person og fikk beskjed om at nå skjedde det noe med pappa. Jeg tok ikke beskjeden alvorlig nok, jeg sendte han en melding og spurte om det gikk bra - så datt det ut av hue mitt bare.
Når jeg så nr til onkel 3 dager senere visste jeg det før jeg tok telefonen.
Det må være noe av det jævligste .....
Skyldfølelsen, føle at det var min feil, at jeg kunne gjort noe....
Men vet at det ikke er det og at det forhåpentligvis gikk fort.
Men som sagt, vi fikk bygget opp igjen et godt forhold og jeg elsker pappa <3
Savner han og gråter av å skrive dette.

Utrolig glad for at jeg tok opp igjen kontakten, skværet opp og fikk de årene sammen <3 Det var litt av bakgrunns historien til tiden som kommer nå, de verste årene av mitt liv.
Etter telefon samtalen som 13 åring ble jeg ei sint jente.
Et sinne, raseri og hat bygget seg opp innvendig.
Selvtilliten raste.!!!!
Jeg begynte å drikke og røyke, for jeg ga faen.
Jeg begynte å sloss.
Slo den som måtte komme i veien for meg.
Jeg begynte med selvskading.
Kniv eller saks som jeg rispet opp armene mine med.
Og dette er langt fra for å få oppmerksomhet!!!
For jeg prøvde jo å skjule det for de rundt meg, lange ermer så ingen skulle se.

JEG VAR HELT NEDI KJELLEREN

Jeg så ingen utvei, alt var mørkt!
Jeg ville skade meg selv som var så dum at ikke engang faren min likte meg.
Jeg ville åpne opp, skjære opp slik at forhåpentligvis all smerten ville forsvinne med blodet som strømmet.
Men så fikk man jo dårlig samvittighet etterpå for å ha skadet seg selv og rispet seg opp ennå litt til.

TIA GIKK...

Følelsene ble verre og vondere.
Tankene mer og mer intense.
Alt ble mørkt...
Og man ville rett og slett ikke mer, man ville ikke ha det slik mer.
Man ville ikke kjenne på smerten som dette livet ga.
Man begynte å tenke på at man ikke orker mer.
Ikke ville leve og ha det slik.

Man ville bli fri...
Man begynte å tenke ut ulike måter å ende livet på...

MEN JEG MÅ SI DET...

At jeg aldri aldri prøvde å ta livet mitt, men tankene er ikke noe mindre vonde av den grunn. Det gikk til det skrittet at vennene mine
"gikk bak min rygg" og snakket med mamma.
Sa at nå hadde de prøvd alt for å hjelpe meg, men de visste ikke hva mer de kunne gjøre og de var redde og bekymret for hvor det ville ende om jeg ikke fikk hjelp!

Mamma reagerte lynkjapt og bestilte time til psykolog.
Jeg ville selvsagt ikke for jeg hadde da ikke noe problemer.
Alt var fint med meg og jeg hadde full kontroll.
Jeg nektet, så mamma tok en prat med kjæresten min på den tiden for han var den eneste som nådde inn til meg!
Etter mye overtalelse så godtok jeg å dra for familien og vennene mine sin skyld- ikke for min egen for jeg hadde det bra!!!

Kom på timen , gjennomførte en rekke tester og skjema som skulle fylles ut.
Endte opp med antidepressiva fordi jeg var en fare for meg selv og andre!!!
Det ble vendepunktet mitt, for når jeg fikk den beskjeden så innså jeg hvor ille det faktisk var.
Jeg tok medisinene mine og jeg gikk ukentlig i samtale hos psykolog.
Jeg var sint på venna mine som "gått bak ryggen min", selv om jeg ikke sa det til dem og jeg hatet mamma for å tvinge meg dit.
Men jeg er i dag evig takknemlig for at de gjorde det, for det åpna øya mine og redda nok også livet mitt <3

NÅR MAN TENKER PÅ DET I ETTERKANT
så ser man jo at man hadde et stort problem og trengte hjelp!!!
Jeg husker at jeg ble sint på typen og hoppa ut av bilen i fart fordi han nekta å stoppe og slippe meg av....
Nå var ikke farta mer enn 20-30 sikkert, men læll.
Og når han ikke orka den psyko kjerringa jeg var lenger og slo opp, så løp jeg å gjemte meg på kirkegården så han ikke skulle finne meg igjen.

Men etter 3 år hos psykolog og sinnemestringskurs ble livet mye bedre <3
Jeg har hatt noen runder med psykolog senere også og skal søke meg inn igjen nå. Men det er ikke fordi jeg har det så vondt, men for å få traumebehandling for gamle perioder i livet, slik at kropp og sinn skal kunne gi mer slipp!!!

JEG SKAL ALDRI DIT JEG VAR I UNGDOMSÅRENE OG JEG UNNER ABSOLUTT INGEN Å HA DET SÅ VONDT INNI SEG <3

SÅ VIKTIG Å IKKE GI OPP
ALDRI
Husk at det er ingen svakhet å be om hjelp, det er en styrke <3

SI ALDRI....
til en person som sliter at de ikke er syke, at de ikke ser syke ut og at de gjør noe kun for oppmerksomhet!!!!!

FOR HVIS DU OPPDAGER
at noen har det vanskelig, tør å dele og snakke om det så er det fordi de vil ha hjelp til å bli friske eller ønsker å hjelpe andre som har det vondt!!!

VÆR STØTTENDE
Lytt til hva de har å si.
Gi en skulder å gråte på.
Gi en god klem.
La de vite at du er der for dem og at du er glad i dem <3

IKKE LEKS OPP
med at de ikke gjør det og det.
At de ikke er syke eller ser syke ut.
At de gjør ting for oppmerksomhet.
At de bare må tenke positivt.
At de må snu om på tankegangen sin.
At de bare kan gjøre noe annet og drite i å skade seg, for det er virkelig ikke så lett når du har et mørkt mørkt tomrom i hue og ikke vet åssen du skal takle livet og de utfordringene du har.

Jeg kunne sitte på gulvet med panikk angst.
Sitte å gynge frem og tilbake, rive meg i håret og hyl grine uten at jeg visste hva som var feil engang.
hyperventilerte.
Eneste jeg visste var at jeg hadde det så ubeskrivelig vondt inni meg og samme hva så slapp det ikke taket.
Smerten inni deg var så ille at du bare ville dø...

SÅ VÆR SÅ SNILL Å TENK DERE OM

VIS HELLER OMSORG OG KJÆRLIGHET!!!!

OG TIL DERE SOM HAR DET VONDT <3
ikke gi opp
Det blir bedre uansett hvor mørkt det enn ser ut <3
Ring en venn, et familiemedlem du stoler på, legen din eller en psykolog.

RING EN HJELPE-TELEFON
Husk at det ikke er en svakhet og be om hjelp, men en styrke <3

DU ER STERK, DU ER TØFF OG DETTE KLARER DU <3

JEG HEIER PÅ DEG <3

MENTAL HELSE
116 123