Jeg ønsker å sette ord på dette med angst, hvordan det er å ha det og leve med det.

Jeg har brukt mye snappen min de siste årene , hvor jeg har uttrykt meg med vanskelige og tabubelagte tema.

Så jeg sitter her nå med gamle innlegg som jeg har delt der og ønsker å skrive de ned og kunne linke til de på senere tidspunkt og la flere få ta del i mine tanker ,meninger og følelser rundt disse tingene!

Angst kan være en følelse som man ikke helt vet hva som er årsak til.
En vond og urolig følelse inni kroppen, som man ikke helt rår over.
Helst vil man være alene, ikke møte andres blikk eller ikke klarer at noen er i nærheten av deg!
Det kan være så mange stadier av angst, den typen jeg har mest nå er veldig urolig kropp- klarer ikke å slappe av..
Den er i helspenn hele tiden og ofte føles senga og å være godt planta under dyna som tryggest.
Men det er så viktig å trosse angsten og komme seg opp og ut for å gjøre det man skal .
Om man ikke trosser angsten så vil den ta over kroppen og sinnet og man tør ingenting til slutt!
Angsten kan å ofte komme på kveldstid for min del, da kroppen begynner å roe ned etter en lang dag.

Panikk angst er det heldigvis lenge siden jeg har hatt og sosial angst får jeg om jeg hatt perioder med sykdom og ikke har hatt mulighet å komme meg ut på f eks trening. Da gjelder det å bare komme seg ut, finne på noe eller rett og slett dra på trening.
Hvor lenger man drøyer , jo verre blir det ...
GJelder å bare komme seg over dørstokken og stupe ut i det med begge henda hehe

Angsten kan bygge seg opp sakte men sikkert over tid, jeg kan klare å skyve den vekk lenge gang på gang ..
Men før eller siden så vil den smelle til!!!

Men om du trosser den hver gang, så vil det ta lenger og lenger tid mellom hver gang den slår til.
Bevisst tenke på andre ting eller gjøre noe som krever at du tenker på noe annet.

Angsten kan også komme fra klar himmel og hele verden føles som om den skal gå under.
Oftest kan jeg si: Jeanette ta å skjerp deg, dette stemmer ikke.
Du er bra nok eller sånn og sånn er det ikke.

Angst og åssen den føles syns jeg er veldig vanskelig å forklare.
Nå om dagen er jeg konstant anspent i kroppen, alt kan irritere.
Bare bittesmå lyder, noe som er en vanvittig utfordring med to høylytte gutter i hus.

Føles som om jeg skjelver innvendig.
Det synes jo ikke på meg, for jeg setter på meg et smil, lager middag og gjør det jeg skal her hjemme.
Etterpå skal lekser gjøres og jeg skal finne på noe med minsten, et spill eller noe annet.
Men innvendig skriker jeg, vil egentlig gjemme meg vekk.

Angsten vil at jeg skal være alene og tenke, angsten vil at jeg skal ha det vondt!
Men viljen min vil ikke det.
Viljen vil le, være sosial og ha det bra.
Så angsten og viljen de slåss og da skjelver jeg innvendig og blir veldig urolig og anspent.

Blir helt i helspenn og har nesten lyst å ta beroligende bare for å klare å slappe av.
Men jeg er sta også så vil ikke det.!
Da kan jeg gå slik i flere dager, helt til det blir nok og alt renner over og det bryter ut et helvetes anfall.
Men trosser man mange nok ganger vil det gå lenger og lenger tid mellom hver gang!!!
Så det er bare å holde ut:)
Smile og skyve vekk dritten så går det seg vel til 🙂

Har sittet mange ganger på baderomsgulvet og vugget frem og tilbake.
Hikstet etter luft mens tårene har trillet og bare hyperventilert.
Ikke fordi man er redd for å dø, men pga andre ting.
Det er helt for jævlig vondt!!!

Et veldig viktig tema pga at de som ikke opplevd det selv, ikke vet hvor vondt dette faktisk er og mange som lider av angst tør ofte ikke å prate om det. Ofte blir man ikke trodd eller bedt om å ta seg sammen!!!
Men det er ikke bare bare...
Det er ikke så lett når du står midt oppi det...

Jeg fikk en melding fra en følger som sliter med angst og føler seg mye ensom!
Ensomhet kan i seg selv føre til angst.
Man kan føle seg ensom fordi man føler at ingen forstår deg eller rett og slett ikke tar deg på alvor.

Når man lider av angst kan man føle seg ensom alene selv om man har mange gode venner og familie rundt seg.
Den har jeg selv kjent på mange ganger og det er en forferdelig vond følelse.
Tankene tar helt over sinnet ditt , selv om man vet innerst inne at man har mange gode venner og familie som er glad i deg og setter pris på deg!!!
Så kan du føle deg så alene og du kan føle på hvor verdiløs, mislykket og udugelig du er.
Selvom dette ikke stemmer, så er tanken og følelsen helt jævlig!

Ikke døm andre som har angst, ikke be dem om å skjerpe seg!
Ikke bli sur fordi dem kanskje avlyser en avtale fordi de kanskje ikke tør å gå ut av døra...
Gi dem heller en god klem, en hånd å holde i, en skulder å gråte på og masse gode ord <3

Vis rett og slett at du bryr deg, at du er glad i dem og at du er der for dem <3
At du er der om de trenger deg!

Smil og tull for å få han eller henne på andre tanker....
Tenk på hva du hadde satt pris på om det var du som hadde det vondt og vanskelig!!!

Hva hadde du ønsket at noen gjorde for deg i en slik situasjon???

Du har det kanskje ikke vondt nå, men du vet ikke hva fremtiden bringer og kanskje er det nettopp du som trenger en god venn neste gang!!!!

Så vær mot andre som du vil at de skal være mot deg!!!!

Du trenger ikke være sterk for å hjelpe andre.
Alt du trenger er et godt hjerte <3

Noe annet som jeg kan slite med ved angst er pusten, kan føle meg veldig tungpustet og må trekke pusten dypt for å virkelig fylle lungene.
Kan føle at om noen gir meg en klem, så føler jeg meg litt fanget eller at det har blitt lagt en dritt tung sekk oppå meg. Føler meg nesten kvalt!
Men takler ikke helt å ha noen for nær.
Men dette er jo følelser og noe man biter i seg om f eks barna trenger kos.

viktig at dere tenker på at dette er et gammelt innlegg jeg skrevet , om dere ser på datoen jeg har skrevet det:)
Jeg har jobbet ekstremt mye med meg selv de siste årene og jobber hver dag for å bli en bedre versjon av meg selv <3
Og jeg har det mye bedre nå enn på mange år.