Mange ganger undres jeg...
Hvorfor kan de ikke godta meg for den jeg er?
Hvorfor skal jeg være som alle andre?
Hvorfor skal alt hysjes ned og ikke snakkes høyt om?
I alle år har det vært sånn, eller jeg har følt det sånn.

Ofte ved mine blogginnlegg har jeg fått høre:
-Du trenger kanskje ikke dele alt, noe bør forbli privat.
-Andre har ikke noe med ditt privat liv.
-Du deler for mye av ditt og datt.

De gangene jeg hører noe er da jeg var så å si dødssyk i 2011 med livmorhalskreft, når jeg har havnet på sykehus eller i dems øyne har gjort noe galt eller upassende.
Er det noe rart at man aldri føler seg god nok?
At man aldri gjør det bra nok?
Pga min helse helt fra jeg var barn har jeg måttet finne mine egne veier.
Jeg har måttet finne ting som gir meg glede, motivasjon og energi.
Blant annet sosiale medier har vært min inspirasjon og glede i mange år og jeg inspireres av influenserne, bloggerne og de som tør å vise den harde hverdagen og ikke bare glamouren.

Sosiale medier kan brukes til så mangt og for meg har det også vært en terapi.
Her kan jeg ytre mine tanker, følelser og vise livet slik det egentlig er.
Jeg kan vise verden at den ikke alltid er rosenrød.
Jeg kan vise at selvom det er vonde og vanskelige dager, så kan man også ha det bra og finne glede og lærdom midt oppe i elendigheta.

Det gjelder å stå på, ikke gi seg og se det gode i livet selvom det er tøft.
Det gjelder å se fremover og gjøre det beste ut av hver dag, ut av hver eneste situasjon <3

Hvorfor kan ikke de se det?
Hvorfor kan ikke de godta det?

Godta meg for den jeg er, den jeg vil og ønsker å være ?

Hvorfor kan de aldri støtte meg i mine valg?
Istedenfor å være så A4 og at privat er privat.
Om jeg velger å vise mine opplevelser med livet, erfaringene det fører med seg er jo mitt valg.
Hvorfor kan ikke jeg få vise mine ups and downs med verden hvis det kan hjelpe noen annen?

Det er jo noe jeg må stå for og det skal sies at det er bare en liten brøkdel av hele historien som deles.
Det ligger så mye mye mer imellom linjene.

Jeg utnevner ingen, skriver om meg det jeg kan stå for.
Tro meg, det er mye i mitt liv som ikke deles og meget få som vet om.
Nettopp for å skåne andre involverte!!!

Mange av mine livserfaringer kan hjelpe andre i samme situasjon, enten de står midt i det, allerede har vært igjennom det eller vil komme borti det på et senere tidspunkt i livet.
Hvis det at jeg deler, forteller og svarer på dems spørsmål kan hjelpe en eller flere så blir jeg glad <3
Da kan det ha gjort en stor forskjell i dems liv <3
Det at jeg deler, forteller om behandlinger, hva som har skjedd- kan andre ta med seg videre og f eks fortelle sin lege for å høre om det er noe som kan hjelpe dem i Dems situasjon.
Hvis man ikke deler sine erfaringer med hverandre så kan faktisk noen lide unødvendig.
For det er faktisk ikke alltid att legene vet alt.
Alle er fagpersoner på hvert sitt område.
Så det gjelder å møte på den rette!

F eks da jeg var i Bergen og fikk trykk kammer behandling, lærte jeg masse av de flotte, herlige og nydelige damene jeg ble kjent med der <3
Ting som har hjulpet dem i hverdagen <3
(Vi var der av nesten samme årsak og sleit med de samme utfordringene).
Dette tok jeg med hjem og spurte min lege om, som aldri tenkte på tanken eller hadde kunnskap om.

Så hun kontaktet andre kollegaer eller andre fagfolk og kom frem til at dette også kunne være lurt for meg og prøve ut.
Derfor er det så vanvittig viktig å dele med hverandre, hjelpe hverandre til en bedre hverdag.

Hvorfor kan ikke andre se dette?
Hvorfor kan ikke de godta at dette er min vei?
Min lidenskap?

At jeg deler livet på godt og vondt har absolutt ingenting med å få verken oppmerksomhet eller sympati å gjøre.
Det har med å hjelpe andre som sliter med de samme tingene som meg.
Forhåpentligvis at jeg vært igjennom så mye, kan hjelpe en annen til en mye lettere hverdag <3
Det at jeg deler kan fortelle andre at det er ikke tabu å snakke om eller vise hvordan ting faktisk er.
Du er ikke alene <3
Vi er mange som sliter med hvert vårt og det finnes hjelp!
Vi må bare ikke være redde for å snakke om det, være redde for å be om hjelp.
Være redde for å støte noen eller redde for å være for åpne om ting.

Jeg ønsker bare at de kan forstå det og godta det.
De trenger ikke verken like det, kommentere det eller sette pris på det.
Men godta, støtte meg og respektere mine valg!!!
Istedenfor å se ned på meg som en belastning eller den som deler altfor mye av livet på sosiale medier, bare fordi de er redde for hva andre sier eller mener.
De er redde for å høre om meg av andre.
Men la nå meg få lov å være meg , slik jeg er.

La nå meg få lov å gjøre som jeg vil.
Vær heller stolt av meg og det seg faktisk får til, til tross for mine utfordringer og skavanker.
Vær heller stolt av meg for at jeg kommer meg igjennom alt som blir slengt i trynet på meg!
Vær heller stolt av styrken min, styrken jeg har til å takle alt sammen og at jeg alltid reiser meg igjen etter et "fall".

Jeg har ikke valgt at livet skulle bli sånn eller min helse sånn.
Det jeg kan gjøre er å gjøre det beste ut av det og bruke det til noe positivt.
Jeg kan ikke jobbe og gjøre alt det morsomme som alle andre.
Men jeg kan spre glede , kunnskap og motivere på sosiale medier, hjemme fra sofaen eller senga.

Jeg kan være en støtte for andre <3

Hvorfor kan ikke de se dette, fremfor det negative rundt?