Det hele startet med at jeg bare skulle til en helt vanlig gynekolog undersøkelse, da fastlegen fant noe hun ikke likte. Det førte deretter til at det ble inn og ut av sykehuset for masse prøver. Jeg innså ikke helt hva som var i ferd med å bli oppdaget og fortalte heller ikke noe om dette til mine foreldre, barn, familie eller venner. Kun et par nære venner fikk vite noe, da jeg trengte skyss til Elverum sykehus.

Jeg hadde time for å få svar på prøvene 30 september i 2011, på min sønns bursdag. Man kan trygt si at dette ble oppdaget i grevens tid, for undersøkelsen viste en svulst på 4 cm som hadde festet seg i bekken-vevet og var på vei igjennom.
Dette kom i grunn som et sjokk, jeg hadde en hissig type som hadde kommet som et skudd fra klar himmel og som vokste i rekordfart.
Hadde den fått bare litt tid på seg og kommet gjennom så hadde det raskt spredd seg til resten av kroppen og jeg hadde strengt talt vært ferdig.
Det var jo ikke i min villeste fantasi at jeg hadde fått livmorhalskreft, jeg hadde jo tatt celleprøve 6 måneder tidligere og disse prøvene var helt normale.
Du kan tro det var lett å komme hjem den dagen for å feire bursdag med familien til stede, smile og hygge seg.

I etterkant kom det jo til at jeg måtte fortelle familie og venner hva som hadde skjedd og hva som skulle skje, for nå gikk det slag i slag.
Allerede få dager etter, skulle jeg inn på Radiumhospitalet for undersøkelse, MR og undersøkelse i narkose.

Jeg var livredd! For jeg hadde aldri hatt narkose før og det var så innmari mange som skulle være med under undersøkelsen.
Jeg tror ikke jeg kødder om jeg telte 10-15 personer i rommet før jeg sovnet, da hadde legen enda ikke kommet, samt en masse studenter som skulle være med.
Så snakk om å brette frem underlivet for alle og hvermann ?

Kort fortalt så ventet nå 6 uker i behandling på Radiumhospitalet.
Jeg skulle ha 25 utvendigevendige strålebehandlinger, 5 innvendige under narkose og 6 cellegift kurer.
Stråleterapi var hoved behandling og cellegiften skulle forsterke stråleterapien.
Min kropp tålte bare 3 av 6 cellegift kurer, de håpet jo på 4 - men hadde de kjørt på med en til hadde de risikert at organene mine hadde sviktet.
Jeg var igrunn bare glad til, for jeg ble så sykt dårlig av cellegiften.

Jeg bodde på pasient hotell og klarte å overtale legen, sykepleiere på stråleterapien og rengjøringa på pasient hotellet at jeg hadde det bare bra, men det hadde jeg selvsagt ikke.
Jeg krabbet nærmest til behandling på stråleterapien og tilbake til rommet, jeg klarte ikke å spise, dusje eller noenting.
Tredje uka hadde legen fått flere bekymrings-meldinger på meg, slik at jeg til slutt ble tvangsinnlagt på post med tre dager intravenøst.
Jeg var helt dehydrert og hadde ikke styrke i kroppen til å stå oppreist.
Den neste uken ble jeg fraktet i rullestol frem og tilbake fra stråling av sykepleiere.

Det er den mest ydmykende følelsen jeg noen gang har kjent på!
Det å bare sitte der fordi jeg ikke klarte å gå selv.
Alle som sa og tenkte "stakkars deg".
Blikkene jeg fikk.
Det nederlaget jeg følte.
Jeg husker at tårene bare rant, der jeg ble trillet til og fra behandling.

Jeg fikk virkelig følt på mange forskjellige følelser på disse 6 ukene jeg måtte være der.
Jeg fikk lære meg selv å kjenne, på de mest følsomme sider, og lærte meg å mestre alle disse tankene og følelsene.
Jeg fikk kjenne på dødsangsten og det å skulle snu disse vonde tankene til noe bra.
Lære meg å sette pris på livet og det jeg har!
Ikke ta det for gitt!

Jeg hadde ETT mål denne tiden, det var å bli frisk og komme hjem til barna mine❤
Ikke noe annet i hele verden betydde noe, jeg skulle bli frisk for gutta mine sin skyld.
Jeg skulle se dem vokse opp, være der for dem på godt og vondt.
Støtte dem og stille opp så godt jeg kunne.
Jeg skulle hjem, koste hva det koste ville!

Når jeg var ferdig med cellegift og kvalmen etterhvert ga slipp, så kom angsten og ensomheten som kastet på meg, jeg har vel aldri følt meg så alene noen gang.
Jeg hadde både familie og venner som ventet på å komme på besøk til meg, men jeg følte meg så alene og ensom at jeg stengte de bare ute.
Heldigvis hadde jeg noen venner som trosset meg og allikevel kom på besøk, noe som reddet meg!

Min storesøster kom å hentet meg, selv om jeg ikke ville.
Vi dro til mitt tantebarn, som den gang bodde i Oslo, og jeg fikk overnatte der.
Den følelsen betydde så mye for meg, at storesøster passet på, tok tak og viste at hun var glad i meg❤
Jeg trengte bare være på sykehuset til tidene hvor jeg hadde behandling, ellers kunne jeg egentlig gjøre som jeg ville.
Så det reddet meg fra mange tårer og vonde tanker at jeg kunne dra å sove hos tantebarnet mitt så ofte hun hadde mulighet. Det betydde uendelig mye.
Jeg husker hun lagde hjerte pannekaker til frokost til meg.
Den enorme lykke-følelsen det ga ❤

Når man er så syk, så setter man rett og slett mer pris på livet og det livet har å by på. Man setter pris på de små tingene og de små øyeblikkene.
Tenk på når man er frisk og blir litt forkjølet, vondt i halsen eller har feber.
Mage vondt eller migrene, som jeg hatt siden jeg var 4 år gammel, da klager man og har det sååå grusomt.
Men når man er dødssyk så har man kun ett mål, og det er å bli frisk og man klager nesten ikke heller.
Man prøver så godt man kan å holde motet oppe, finne det positive i enhver anledning, le og sette pris på øyeblikkene.

Så jeg har et budskap til alle: ta vare på livet!

Se det positive i enhver anledning og gjør det beste ut av enhver situasjon!
Gjør det du ønsker, oppfyll dine drømmer og ikke vent.
Du vet aldri hva morgen dagen bringer, så lev i dag ❤

Svarthvitt tog shoot