Etter en periode med migrene og smerter, så er det vanlig å kjenne på en rekke følelser.
Ensomhet, mislykkethet, verdiløs osv..
Følelser som jeg absolutt ikke har noen grunn til å ha, men som allikevel kommer .
Da syns man gjerne litt synd på seg selv, gråter en skvett å så går det over!

Man føler at andre har det morsommere uten deg!
Tankene kan vri på den minste ting.
Ting du innerst inne vet at ikke stemmer.

Tidligere i dag( eller i går blir det jo), spurte en god kompis om jeg ville bli med et par dager på camping.
Slappe av, bade og nyte sola.
Selvsagt vil jeg det, men hue mitt begynner å krølle seg.

Dårlig samvittighet overfor guttungen om jeg drar på en campingtur til i sommer uten ham.
Jeg vet jeg er utrolig heldig som har så gode venner som booker seg tur og vil dele det med meg <3
Jeg er utrolig glad i dem alle sammen og setter uendelig stor pris på dem <3

Får melding av ei venninne om at hun skal være med på tur!!!

Men hva faen feiler det meg da?
Jeg ble jo også spurt.

Tenker at nå er det ikke plass til meg uansett og de har det bedre uten meg!

Dumt ja, visst faen er det dumt!!!
Så begynner det igjen...

Tidlig, blakk, dårlig form, dårlig samvittighet!!!!
Nei, best å bli hjemme.

Men gjett hvem som våknet tidlig i dag?
Jo det var meg det, jeg hadde fint rukket å pakke og bli med.
Men jeg fikk ikke snakket med guttungen som garantert sov, eller f eks mamma for å høre om han kunne sove der.
Han er jo som regel på farten med venner på dagtid uansett.
Pluss tankene om at jeg ikke ville trenge meg på, jeg hadde jo tross alt sagt nei...
Men jeg angrer, jeg ville så gjerne ha blitt med!

Men det er for sent nå og jeg håper at de får en kjempe fin tur <3

Så skal jeg jobbe med det forskrudde hodet mitt...