vil gjerne fortelle dere om da jeg oppdaget at jeg hadde fått livmorhalskreft i september 2011
og tiden på sykehuset

Jeg hadde egentlig ikke så mye symptomer, ihvertfall ikke som jeg tenkte over. Når man tenker tilbake så var jeg vel en god del trøtt og sliten .
Og jeg hadde litt stikninger nederst i magen.
Men tenkte vel grunn at dette ikke var noe farlig.

Tenkte vel at det kunne være spiralen som kanskje satt feil eller noe.
Så jeg skulle til legen og få sjekket dette.
Da legen undersøkte meg, kom hun borti svulsten og blodet sprutet.
Hun hoppet bakover, jeg tenkte bare jøss- hva skjer...

Hun tok prøver, sa ikke så mye annet enn at dette ville hun sjekke videre og at hun ville ringe gyn på Elverum.
Jeg rakk ikke tenke så mye over dette, for det gikk knapt 2 timer før gyn på Elverum ringte meg og ville ha meg inn for en sjekk.

Fikk time to dager senere.
Jeg ville jo ikke fortelle dette til mamma eller noen andre.

Men jeg trengte skyss da jeg ikke har førerkort selv, så jeg spurte en god kompis så han kjørte.
Kom til timen og det var først en lege og en pleier der.
Det ble så kalt etter en lege til som også kom for å se på meg.
Alle så bekymret ut, men ingen sa noe....
Alle gikk inn på kontoret ved siden av, hørte de snakket i telefonen og jeg lå der å skræva alene....
Jeg nektet å tenke tanken på at noe var galt!!!

Etter en stund kom det et par leger til, han ene strøk på meg for å prøve å berolige meg for nå begynte jeg vel å bli litt redd-men ingen sa noe..
Tok nye celleprøver og biopsi.
Dro så uten noe særlig mer informasjon og vi dro hjem til han for jeg hadde ganske vondt etter biopsien.
Ringte mamma så hun passet guttene, husker ikke helt hva jeg bortforklarte det med, men jeg ville slappe av og roe magen slik at jeg kunne komme hjem og late som ikke noe etterpå.

Uka etterpå måtte jeg tilbake for å ta mer prøver, husker ikke om han kjørte da eller om jeg tok buss.
Uka etter der igjen skulle jeg få svar på alle prøvene!!!
Hadde ennå ikke fortalt noe til mamma eller noen andre, ville ikke bekymre noen unødvendig.

Husker datoen veldig godt, var jo bursdagen til eldste sønnen .
Skulle få svaret som ville forandre livet mitt på 8 års dagen til eldstemann og vi skulle ha familieselskap samme dag.
Ei venninne kjørte meg denne dagen, ville ikke ta buss om det skulle vise seg at jeg hadde livmorhalskreft.
Så jeg måtte fortelle henne det, for hun skulle jo egentlig på jobb.
Hn slapp alt hun hadde i hendene og ombooket timene sine og ble med meg på sykehuset.
Timen kom og beskjeden om at jeg hadde livmorhalskreft var et faktum.
Tankene var mange og tårene rant.....

Fikk grått litt og så prøvde jeg å koble ut og dro på shopping.
Dro hjem å ordnet til familiebursdag og fullførte den.
Kvelden kom og barna var lagt!
Tankene kom og om hvordan skulle jeg fortelle dette til mamma, barna, øvrig familie og venner.

Jeg husker faktisk ikke om jeg ringte mamma eller om jeg skrev en sms.
Som regel syns jeg det er mye lettere å skrive ting enn å snakke om dem.
Men øvrig familie og venner skrev jeg en melding til og fortalte hva som hadde skjedd.
Jeg klarte ikke å ta den telefon samtalen, visste ikke helt hva jeg skulle si heller .
Trengte litt lenger tid på å finne ut hvordan jeg skulle fortelle det til barna, slik at det skulle bli minst mulig skummelt og forberede meg selv slik at jeg ikke begynte å gråte. Jeg trengte tid til å finne ut mer av hva som skulle skje fremover og hva prognosene mine var.

Det gikk ikke lange tiden før jeg fikk innkallelse på radiumen, tok vel et par dager det også!
Hvor jeg skulle inn å ta MR og undersøkelse i narkose.
Det var skummelt det, hadde jo aldri vært i narkose tidligere.
Det var kaldt, så mange leger, pleiere og studenter som skulle være med.
Jeg gråt og skalv....
Pleieren strøk meg på panna og på armen.
Å til slutt etter info og diverse så sovnet jeg.
Når jeg våknet igjen gikk jeg å sminket meg , så var det å vente på legen og rapport.

Svulsten var på 4 cm og hadde begynt å vokse seg igjennom bekkenvevet.
Som ville si at operasjon var utelukket.
Hvis de begynte å skjære der var det fare for spredning og da ville jeg ikke overlevd.
Så det ble stråleterapi og cellegift i 6 uker.

Jeg fikk beskjed om at jeg ville bli helt frisk igjen og det ble jeg <3
Jeg skulle ha 25 utvendige strålebehandlinger, 5 innvendige strålebehandlinger i narkose og 6 cellegiftkurer.
Så det var en av de heftigste behandlingene ble jeg fortalt.
Kroppen min tålte ikke så godt cellegiften, den tålte bare 3 av 6.
Hadde jeg tatt en cellegiftkur til kunne jeg risikert at organene mine kollapset. Jeg ble enormt dårlig av cellegiften.
Klarte ikke spise eller noe, ble kvalm bare av lukta av mat.
De på strålinga, mamma, pleiere og de som rengjorde rommet mitt på pasient hotellet meldte bekymrings melding til legen min.
Sta som jeg er da, så overbeviste jeg jeg henne om at det gikk bra med meg og at jeg klarte meg fint på pasienthotellet.
Noe som absolutt ikke stemte, men jeg ville ikke legges inn på avdeling.

Jeg krabbet nærmest til strålebehandling på uke 3, klarte nesten ikke å gå.
Hadde ikke spist noe på 3 uker og var helt dehydrert.
Så tredje uka ble jeg tvangs innlagt på avdeling.
Og satt rett på intravenøst.
Jeg måtte bli kjørt til stråling i rullestol for jeg hadde ikke styrke nok i kroppen til å klare å gå selv.
Den følelsen og hvor nedverdigende jeg følte meg da, alle stakkars deg blikkene jeg fikk eller som jeg følte at jeg fikk var helt forferdelig!!!
Tårene bare trillet, jeg ville bare reise meg opp og gå.
Men det klarte jeg jo ikke.
Den gangen min storesøster kom og ble med meg på strålebehandlingen, å trillet meg i den helvetes rullestolen.
Hvor liten og hjelpesløs jeg følte meg!!
Da ville jeg bare forsvinne...
Jeg fikk kjenne på mange vonde følelser denne tiden.
Følelsen av å kjenne gifta renne gjennom kroppen , redselen for å dø.
Redselen for å ikke være der for barna mine.
Fikk kjenne på hvordan de som sitter i rullestol har det og ikke minst abstinenser av for mye medisiner.
Jeg kan forstå hvordan rusmisbrukere har det som har 10-20 ganger verre abstinenser enn hva jeg hadde ei helg hjemme på perm...
Alt var vondt,sitte, ligge, stå...
Så urolig innvendig, så vondt overalt.
Ingenting hjalp!!!!
Heldigvis har jeg en super amazing mamma som har jobbet med akupunktur tidligere og hun visste om et punkt som var beroligende og trykket på det i øret mitt med en kulepenn.
Det hjalp en liten stund, så det måtte gjentas hver gang det satte igang igjen.
Jeg følte på akutt ensomhet, angst, depresjon og et hav av andre følelser på en gang.

Siste dag med stråleterapi under narkose hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle hjem samme hva..
Jeg sleit med å komme meg etter narkosen.
Sleit med å våkne skikkelig og klare å reise meg å gå.
Men klokka16.00 var det lengste jeg kunne være der og da måtte jeg evt bli flyttet over på avdeling og være der til dagen etterpå.
Det var helt uaktuelt!!!!!!
Mamma og minstemann hadde kommet for å hente meg, så ikke søren om de skulle måtte reise hjem igjen uten meg for så å hente meg neste dag.
Jeg skulle hjem koste hva det koste ville....

Så jeg latet som at jeg var helt fin, sendte mamma for å hente bilen og kjøre den til inngangen så skulle jeg komme meg dit på egenhånd.
Mens jeg brukte alle mine siste krefter på å late som jeg hadde det bra.
Jeg ble fulgt til heisen av en pleier, jeg smilte og sa ha det...
Når heisdøra lukket seg bak meg bare sank jeg sammen!
Jeg nærmest krøp ut og bort til utgangsdøra.
Folk stirret, lurte på om det gikk bra og om de skulle hente hjelp..
Nei ikke faen om noen skulle hente hjelp, for jeg skulle hjem så jeg sa at jeg hadde det bra og prøvde å forte meg ut...
Ikke for at det var så vellykket å komme seg fort ut, men når jeg kom ut så hadde ikke mamma kommet ennå.
Så jeg stod på kne og holdt meg fast i en stolpe!

Mamma kom og fikk jo nesten sjokk og ville ha meg inn igjen og legge meg inn for natta til jeg kom meg.
Ikke faen sa jeg, hjelp meg inn i bilen og kjør meg hjem!!!!
JEG SKAL HJEM!!!!!!

Å hjem bar det:)

Jeg følte meg sakte men sikkert bedre.
Etter tre måneder begynte jeg på jobb igjen.
Jobbet alt jeg kunne og etter et år ca ble det for mye for meg og jeg gikk på den berømte veggen.
Angsten ble verre og depresjonen kom tilbake etter å hatt "ferie" i mange år.
Har ikke vært i jobb siden.
Ble hardt rammet av fatigue , et utmattelses syndrom.

Men i 2014 bestemte jeg meg for å ta meg selv i nakken og jeg begynte å trene. Begynte med to dager i uka, trente da ungene var på Skola og rett hjem sovna på sofaen- helt ferdig!!!
Sånn var det i flere måneder.
Nå i dag har jeg mer kontroll over fatiquen, men jeg er totalt avhengig av å trene skal kroppen min fungere.
Trening kommer først!!!
Jeg sliter mye med urolig kropp og da hjelper det med en god treningsøkt!
Mitt ønske fremover er å bli pt, altså personlig trener .

Slik at jeg kan kombinere mitt eget behov for trening og ikke minst hjelpe andre som sliter både fysisk og psykisk til å få en bedre hverdag.
Bedre selvfølelse og få kontroll over kroppen sin.
Jeg sliter jo også med konsentrasjon og å lære i teori.
Og med denne utdannelsen krever mye av teori, altså lesing og pugging.
Så jeg skal nå få hjelp til å kunne fullføre mest mulig i praksis.
Da jeg er en praktiker og ikke en teoretiker:)
Så dette blir en spennende tid.

Jeg har alltid jobbet i butikk, men vil ha nye utfordringer.
Jeg vil bruke mine erfaringer på å hjelpe andre <3

HUSK DETTE:

#SJEKKDEG

Jeg sjekket meg 6 måneder før jeg fikk diagnosen.
Så det gikk veldig fort.
Man skal sjekke seg hvert 3 år, noe jeg syns er altfor sjeldent med tanke på hvor raskt dette kan utarte seg....
Det burde vært lovpålagt å sjekke seg minst en gang i året <3