Et veldig sårt tema for veldig mange!!!

Personlig har jeg ikke veldig mye kunnskap om abort, men jeg har en mening og jeg har en litt uvanlig historie om spontan abort.
Det er ikke hundre prosent sikkert, men det er en stor mulighet for det og går på min egen intuisjon.

Så må man tenke over at det kan være mange forskjellige årsaker til at man ønsker abort.

Er man klar for barn?
Er man i stand til å ta vare på et barn?
Sykdommer?
voldtekt?
Rus?

Altså det kan være et hav av årsaker.
Og hvorfor en kvinne eller et par for den saks skyld ønsker abort er det ingen andre enn dem selv som egentlig har noe med.
Jeg syns nå at det er en bedre løsning med abort enn at barnet ikke skal få det bra av ulike årsaker.

Hvis du har blitt voldtatt og blitt gravid, skal du da bli minnet på denne episoden for resten av livet?
Det er ikke alle som villet takle det, og det er de som ville elsket barnet ubetinget. Men det må få lov å være opp til kvinnen å bestemme!!!
Og hva med narkotika eller alkoholisme?
De er jo på dette stadiet ikke istand til å ta vare på et lite barn.
De må da få ha muligheten til abort, eller evt å bære frem barnet for så å gi det et bedre hjem i et fosterhjem f eks.
Men det må få være kvinnens valg.

Hva tenker du om abort?

Hva er din mening i forhold til abort?

Burde kvinnen få ha siste ord angående sin egen kropp?

For 18 år siden skulle jeg bli mamma for første gang!!!

Jeg var 21 år, pappaen var 19 år.
Spente, glade og nervøse for hva som ventet oss.

Vi klarte ikke å holde det skjult for familien og fortalte det samme dag som vi selv fant ut av det.
Og det var et planlagt svangerskap, vi ønsket virkelig å stifte familie.

Jeg var vel da 4-6 uker på vei, en helg ikke lenge etter var vi på besøk hos svigers. Jeg hadde litt vondt i magen, så jeg gikk på do og kom skrekkslagen ut igjen....
Nå hadde jeg mistet barnet:/
For i do skåla lå en rød gele klump og litt blod.
Vi ringte legevakt og svigerfar kjørte inn til hamar sykehus.
Der ble det tatt undersøkelser og ultralyd, ikke noe var galt.
De fant barnets hjerte og alt var bra, men det kunne være en tvilling som ikke klarte seg.
Vanskelig å vite når jeg trakk opp og ikke tok med "fosteret" så de kunne bekrefte eller avbekrefte det.
Jeg tenkte jo ikke på det, jeg var jo livredd for å ha mistet barnet mitt...

Men siden alt var bra med barnet, så tenkte jeg ikke så mye mer på det der og da!
Var bare lykkelig for at jeg skulle bli mamma <3
Så, 4 år senere skulle jeg bli mamma igjen.
Denne gangen hadde jeg så på følelsen at det var tvillinger.
Jeg var bombesikker, og jeg kjente også etterhvert bevegelser to steder samtidig!
Så når jordmor kun fant en hjertelyd så ble jeg litt forfjamset, for jeg kjente bevegelse på motsatt side av hva hun fant hjertelyden til nr 2.
På ultralyd fant de også bare en baby og jeg skjønte egentlig ingenting.
Hva var det som skjedde?
Hvordan kan man forklare dette?

Jeg hadde også på følelsen av at jeg skulle få jenter, 2 tvilling jenter.
Så når de fortalte på ultralyd at jeg ventet en gutt til ble jeg nesten litt sjokka.
Kunne jeg virkelig ta så feil?
Det var ikke så mye mer å gjøre og igjen kjempe glad for babyen min <3
Jeg måtte bare finne et fint guttenavn for jeg hadde jo funnet det perfekte jentenavnet.
Hun skulle oppkalles etter min bestevenn, hunden jeg elsket overalt når jeg var lita.
Nå måtte jeg omformulere det så det ble perfekt!

En kveld sitter jeg og minstemann å prater, om alt mellom himmel og jord!!!
Nå skal sies at jeg er en åndelig person og har sett og følt siden jeg var 4 år.
Flere i familien er også det, deriblant minstemann i blant.

Så smeller det fra guttungen:

Jeg husker da bror var baby og pappa skulle skifte bleie på han og han hadde skikkelig sprut bæsj som kom på pappa og rant nedover veggen....
Hvor jeg bare ser på han å sier:
Det må du ha hørt oss fortelle om en gang?
Nei, jeg husker at jeg stod å så på....
Og han kunne fortelle om detaljer rundt det og hvordan ting så ut på det rommet..
Da var det akkurat som det gikk opp et lys for meg, alt ble så klart og alle brikker falt på plass <3

Nå har du sikkert en masse tanker og spørsmål 🙂

Du trenger verken å forstå eller tro på min historie....

Men den er sann og det er min historie!!!!!

Så får hver enkelt tro hva de vil.
Men ikke alle er like åndelige og blir derfor kritiske!