Når jeg fikk livmorhalskreft og måtte igjennom 6 uker med stråleterapi mistet jeg også muligheten til å få flere barn.
Det var i overkant mye informasjon jeg skulle ta imot fra legen denne dagen dette ble tatt opp og jeg hadde jo to flotte gutter fra før, så sånn sett var det ingen krise.
I etterkant har jeg tenkt mye på at jeg syns at jeg burde fått muligheten til å kunne fryse ned egg.
Kanskje de også snakket på dette, men jeg klarte ikke å ta det innover meg.
Jeg syns nå uansett at dette burde blitt tatt mer tak i, at jeg hadde klart å tenke på dette den gang.

Selv om jeg har to fantastiske gutter fra før av så har jeg ofte tenkt på tanken i ettertid og kjent på følelsen av å gjerne skulle hatt et barn til❤
Når man har møtt sitt livs kjærlighet og veldig gjerne ville hatt et kjærlighetsbarn med han.
Tilsammen har vi tre flotte barn og vi klarer oss veldig godt med det ❤
Men allikevel så føler man seg litt ufullkommen når man ikke kan gi mannen et barn til.

Tankene er ofte der, tenk om han vil ha et barn til og jeg ikke kan gi han det?
Det blir mye tanker i blant, spesielt når jeg ser små babyer eller ser på fødeavdelingen på tv og baby-syken kommer innover meg.
Det er ofte da at tårene presser seg på i øyekroken, fordi det er veldig sårt!
Det er et ømt og sårt tema for meg nettopp dette med barn!
Selvsagt er jeg takknemlig og glad for det jeg har, men det er vel ofte sånn at når man ikke kan få, så skulle man så gjerne hatt eller ihvertfall hatt muligheten.

Fort gjort å bare tenke i de negative baner når man ikke kan få flere.
Som så mange sier: du har to fantastiske og flotte gutter, tenk på de som ikke har egne barn og som ikke kan få egne barn?
Du er heldig Jeanette .
Ja det er jeg ❤
Og evig taknemlig for mine ❤
Men rart dette med at det skal være så sårt, spesielt når man kan kose, leke og dulle med de små.

Det at man ikke kan få flere barn, er en evig påminnelse på at man har hatt livmorhalskreft og at muligheten har blitt tatt fra meg.

Vinter posering