*klarer dere å holde vennskap , en ordentlig og saklig kommunikasjon i forhold til f eks arv?

*Holder dere kontakten etter at en nær person har gått bort???

Når døden inntreffer så er det mye som skjer mentalt, først og fremst så får man jo en enormt stor sorg. Det er en masse tanker og følelser som skal bearbeides.

Er det nære relasjoner som har gått bort, så er det mye som skal ordnes.

Begravelse

Man skal fortelle andre nære hva som har skjedd, man skal ordne alt med begravelsen og minnestunden etterpå.
Det skal ryddes ut av leilighet, ordnes opp alt med det offentlige og meldes fra her og der.

Oppå der så skal man finne rom for å sørge

Det som er trist er at hvis man er f eks flere i en søskenflokk, så er arv et stort tema. De aller fleste vil jo klare dette på en rolig og fornuftig måte.

Men du har også noen "gribber" i familien

Du har de som helst skal raske til seg rubbel og bit. De som mener de har krav på det og det. Og dette kan det bli store krangler og diskusjoner av og det kan splitte familier.

HVA ER POENGET ???

Kan man ikke være så rettferdig at man deler likt?
Hva penger gjelder så tar man summen og deler på antall personer, vanskeligere er det ikke!!!
Hva ting og verdier gjelder så får man evt sette seg ned å skrive ned ønsker og er det uenighet og flere som ønsker samme ting så ha loddtrekning da vel, så blir det rettferdig.
Hvorfor lage kvalm???

Må da kunne gå an å løse ting på en fornuftig og ordentlig måte?

Greit nok at personen som er gått bort var familiens klippe, limet og den som holdt familien samlet!!!
Men man skal jo også funke som en familie i tiden etter at de har gått over på den andre siden...

Det var det ihvertfall for meg!!!

I over 20 år hadde jeg en stefar som jeg kalte pappa.
I over 20 år hadde jeg to stebrødre som jeg så på som brødre.
Jeg var mye nærmere dem enn mine biologiske søsken.
Vi var jevnere i alder og mer på bølgelengde.

Vi hadde det gøy sammen!
Vi festa sammen!

Jeg så ihvertfall på oss som close...
De betydde vanvittig mye for meg, derfor ble skuffelsen ekstra stor og tung når stefaren min døde i starten av koronaen.

Da han først flyttet til Koppang igjen, da han og mamma ble skilt så hørte jeg sjelden fra mine stebrødre.
Det var akkurat som om de bare kuttet meg ut fra livene deres, selv om jeg vært søstera deres i over 20 år.
Plutselig eksisterte jeg bare ikke lenger.
Jeg fikk ikke noe informasjon på pappa` s tilstand eller hva som skjedde.
Det var hans bror som holdt kontakten med meg og fortalte hvordan ting stod til.

Den største skuffelsen og det som såret mest var når jeg leste dødsannonsen og mitt navn ikke var der!!!

Og når jeg spurte hvorfor fikk jeg til svar at de sikkert kunne tatt med mange flere på annonsen, men de valgte å kun ha med de nærmeste.....

De nærmeste?
Så hva var jeg da?
Var ikke jeg en av hans nærmeste?
Var ikke jeg dattera hans?

Jo det hadde jeg vært siden jeg var 11 år.
Han var ikke min biologiske, men han hadde tatt meg til seg som sin.

Han hadde fungert som en pappa, men det betydde ingen verdens ting og det var sårende !!!!

Da koblet jeg de også ut av mitt liv...

Jeg dro ikke engang i begravelsen.

Noen dro fra oslo og noen fra Elverum, tog er svindyrt så et tilbud om skyss hadde jo også vært fint.

Jeg visste ikke om jeg var invitert eller ønsket engang...

Noe annet er jo dette med arv....

Jeg skjønner at de er biologiske og har første rett, men når det ble kommet hit med en pappask med egentlig bare "søppel" så kjenner jeg at jeg blir irritert. Spesielt når jeg spør angående leiligheten og tingene hans og får beskjed om at meste parten har blitt kastet rett i container.
Da kunne vel blant annet jeg fått lov å plukket ut det jeg ville ha?
For det var en del han tok med seg i flyttelasset som var mitt eller mammas som vi kunne tenkt å hatt.
Kanskje han hadde noe annet jeg hadde hatt brukt for eller lyst på også istedenfor at det ble kastet.
så ja jeg ble såret, skuffet og jeg ble litt bitter akkurat da.
Jeg skrev en melding og forklarte hva jeg følte og dett var dett...
Vårt søskenforhold døde med han, veldig trist..
Men det var et valg tatt av dem og ikke meg, men sånn er livet!!!!!

Folk må slutte å være så egoistiske og bare tenke på seg selv..

Man må løse ting sammen på en ordentlig og fornuftig måte så det slipper å bli uvennskapog kvalme...

Man må kunne bøye seg litt

Ikke stå på sitt for å få alt som man selv vil.

Dele likt og være rettferdig!!!!