Etter en samtale med en av mine fantastiske følgere på Snapchat, ble jeg veldig inspirert til å skrive dette blogginnlegget og dele noen av våre tanker og erfaringer med dere.

Jeg vil tro at det er mange av dere som kjenner dere igjen i dette.
Alle har vi ulike opplevelser og erfaringer med ting og jeg har kanskje mer enn de fleste.
Derfor åpner jeg her opp for at du kan spørre og få svar på ting som jeg kanskje sitter inne med og ikke minst bli litt bedre kjent med meg og hvem jeg egentlig er.
Dette er noe jeg ikke snakker ofte om, da dette gjerne er noe som mange ser på som fjas og oppspinn!
Det er noe du bare må oppleve selv for å kunne tro på og det er mange skeptikere der ute og det må de så klart bare få lov til å være:)

Så i dette innlegget vil jeg skrive litt fra min følger og hva jeg har svart med og så kommer jeg sikkert med litt mer underveis:)
( og jeg har selvsagt fått lov til å dele hans ord i innlegget).

Samtalen dreier seg om psykisk helse, angst og depresjon.
Hvordan vi selv føler oss og hvordan dagens situasjon forsterker de vonde tankene og følelsene.
Ensomheten som så mange kjenner på om dagen, med å være så mye innestengt og avskjermet fra hverdagen!

Samtalen startet sånn:

FØLGER: Kjenner at året har gjort meg sliten,kjenner at jeg ikke har den energien jeg ønsker.
gir alt på jobb, men er tom når jeg kommer hjem.
Kjenner meg ensom, selv om jeg har ungene og har ofte mest lyst til å bare grine.

MEG: Jeg kjenner følelsen så altfor godt,selv om jeg nå heldigvis har fått riktig medisiner som ser ut til å fungere godt.
Man kjenner selvsagt ekstra på ensomheten nå om dagen som alt er stengt av og man er så skjermet fra omverdenen.
Man kan ikke være sosial på samme måte lenger og man får ikke den nærheten man trenger om man da ikke er i et forhold og har sin kjære hjemme hos seg.
Men jeg føler meg heldig som kan ha yngste sønnen hjemme i disse dager, da har man selskap og dagene blir ikke fullt så lange og tunge.
Uten ham hadde dagene blitt grusomme og forferdelig lange og tunge, men oppi det så skulle jeg gjerne hatt eldstemann hjemme også.

FØLGER: Jeg har også medisiner som skal hjelpe meg å skru av tankene på kveldstid, men noen ganger så fungerer de ikke så bra som de burde.
Man bruker jo masse energi på late som at alt går strålende og at man har det bra, for de rundt blir jo også påvirket av hvordan jeg har det!

MEG: Ja man blir en ekspert i å late som!
Man finner sin måte å sette på seg en maske på!!!!
Dette å sette på seg en maske , er et begrep jeg selv nylig ble kjent med.
Noe jeg ikke har tenkt på at jeg gjør, men som ga veldig mening når jeg hørte det.
Jeg var på møte på nav, hvor min storesøster var med for å hjelpe meg å få tilbake aap da hun er kjent med systemet i nav etter å arbeidet der.
Da sa hun blant annet: Jeanette setter på seg ei maske, hun sminker seg og setter på seg et smil når hun går ut døra og på dårlige dager så er det ingen som ser henne.
Da holder hun seg hjemme og vekk fra folk.

Men dette klarer du, du er sterk!!!

Vi må ikke gi opp, men fortsette å kjempe.
Vi må prøve så godt vi kan å skru av de vonde tankene og tenke så positivt som vi klarer.

FØLGER: Ja, man kan ikke gjøre annet enn det 🙂

MEG: Nei, jeg har gått sånn i mange år så jeg vet hvor slitsomt det er.
Er veldig glad for at jeg nå endelig har funnet noe som funker for meg.

FØLGER: På visse stadier i livet må man ty til hjelpemidler for å holde seg i gang.
Mange ser på dette som et nederlag, men velger å se på det som en styrke og vise at man trenger hjelp!

MEG: Jeg er ikke den som er for medisiner, jeg har alltid hatet all form for tabletter.
Dette pga at min pappa er pillemisbruker og jeg har alltid vært fast bestemt på at jeg ikke skulle bli som han.
Så jeg er veldig påpasselig og alt skjer i samråd med lege.
Om noe ikke funker eller jeg føler meg som en zombie, selv etter å bare prøvd dem en til to dager så kutter jeg de ut.
Jeg nekter å bruke de!!!
Så det har blitt mye prøving og feiling i løpet av årene for å finne noe som jeg syns funker.
Jeg er meget bestemt og vet hva jeg vil, men jeg er også god på å samarbeide og snakke for meg.
Samtidig så har jeg innsett at jeg må ha hjelp, for jeg fungerer ikke på egenhånd!
For det påvirker jo ikke bare meg, det påvirker også de rundt meg.
Så for at de rundt meg skal ha det bra, så må jeg også ha det bra med meg selv!!!!

FØLGER: Godt å høre at du har skikkelig selvinnsikt, det har mange noe å lære av .
Du vet hva du vil, og du ønsker å oppnå det!

MEG: ja det gjør jeg, og det er så vanvittig viktig!!!

FØLGER: Det er så sant, i mørket er det alltid et lys:)
Man må finne frem til det som betyr noe, finne frem de små gledene og gjøre det som gir en noe.
Det som gir en glede og noe å se frem til.

MEG: Ja det er sant.
Jeg setter meg ofte ned å griner litt når jeg har vært sterk for lenge, så børster jeg av meg dritten og reiser meg opp igjen ennå litt sterkere enn da jeg falt!!!
Alle dager er forskjellige, man svinger opp og ned.
livet er som en berg og dalbane av tanker, følelser, opp og nedturer.
Noen ganger takler vi det, andre ganger trenger vi litt hjelp til å komme oss opp igjen.
Hjelp til å finne gode løsninger, hjelp til å se på det fra andre vinkler.
Ofte så kan livet føles så tungt og vanskelig fordi vi er fanget i vårt eget hode, men ofte når man ser på det utenfra så kan løsningen være lettere enn man tror.

I mine dårlige perioder, så holdt jeg meg som oftest for meg selv.
Jeg gikk ikke ut.
Jeg satt bare hjemme, fordi jeg ville ikke være til belastning eller en byrde for andre.
Jeg ville ikke at mine mørke og vonde tanker skulle bekymre noen andre som jeg var glad i.
Da fant jeg det bedre å være hjemme til dette gikk over, selv om jeg innerst inne visste at om jeg bare gikk ut, dro på trening eller møtte ei god venninne så ville jeg få det bedre.
Jeg ville få det bedre av å trosse mine indre demoner og ikke la de få makt over meg!
Men istedet lot jeg nettopp det skje og tankene og følelsene tok over sinnet mitt i dager og opptil uker før de sakte sklei over og jeg hadde en liten periode som var god eller ihvertfall bedre.

Dette er det så mange av oss som kjemper med og mot.
Derfor er dette så vanvittig viktig å snakke om!
om og om igjen...
Dag ut og dag inn, mange mange ganger...
snakke det ihjel, for er det noe jeg vet med sikkerhet så er det at å snakke om problemene sine er beste medisin.
Selv om det er så vanvittig vondt og vanskelig, men det hjelper.
Så mange samtaler jeg har hatt med psykologer, venner og ikke minst mamma.
De har vel sitte å hørt det samme opp igjen og opp igjen så mange ganger som jeg har trengt å få det ut.
Dette er så gull og jeg er dem evig takknemlig.

De vonde tankene/ følelsene som man gjerne kan kalle indre demoner er så utrolig vonde og slitsomme.
Man kan sitte der å synes at man er verdens styggeste og verste person i hele verden.

Selv om de 2-3 månedene som har vært nå har vært helt magiske for meg, så ville jeg egentlig ikke vært de vonde årene foruten for de har gjort meg til den personen jeg er i dag!
De har gjort meg sterk som en bjørn både psykisk og mentalt, de har vel til og med gjort meg fysisk sterk på mange måter da jeg har begynt med styrke trening som forøvrig er helt nødvendig for at min kropp skal fungere.

Mine opplevelser og erfaringer kan bidra til at jeg kan dele dem videre, jeg kan komme med råd og jeg kan være en støtte for andre som sliter med det samme.
Jeg kan være dems hjelpende hånd på vei mot et bedre liv!
Jeg kan dytte dem i riktig retning!
Alt som har fungert for meg trenger ikke nødvendigvis å være rett for dem.
Ting som ikke har fungert for meg i det hele tatt, kan være nøkkelen for at dem skal kunne få et verdig liv igjen!
Men saken er den at jeg kan oppmuntre dem til å søke hjelp, jeg kan snakke dem igjennom en vanskelig fase og hjelpe dem og motivere dem til å ta kontakt med lege som igjen kan hjelpe dem til riktig behandling.
Og kan jeg hjelpe bare et menneske til å få det bedre med seg selv, så er jeg glad:)
Og kan jeg hjelpe ennå flere er det bare helt fantastisk!!!

Mine problemer startet nok å bli mest merkbare i en alder av 13 år, årsaken skal jeg ikke ta opp nå da innlegget allerede har blitt veldig langt og jeg håper at du fremdeles henger med meg:)

Men når jeg var 18 år, var det såpass ille at mine venner "gikk bak ryggen min" og fortalte mamma en liten brøkdel av hva som skjedde og mamma kontaktet straks lege og psykolog.
Jeg nektet jo selvsagt for jeg hadde ikke noe problem.
Det var alle andre som var teite og dumme!
Jeg hørte kun på en person på den tiden og det var han jeg var sammen med på det tidspunktet, så mamma snakket med han og han fikk overtalt meg.
Jeg gikk med på å dra den ene timen for hans skyld, nettopp fordi jeg visste at han også ble påvirket av min oppførsel og mine problemer.
Det ble gjennomgått en haug med papirer og tester som ga utslag på at jeg måtte starte med medisiner pga det var en fare for at jeg skulle skade meg selv og andre.
I løpet av de tre neste årene hos psykolog lærte jeg vanvittig mye om meg selv.
Lærte å mestre eget sinne og mitt hat til min egen far.
Jeg lærte meg at det ikke var min skyld og at det var han som var syk.

I de neste årene, som jeg har fått tilbake symptomer på min depresjon og medisiner ikke lenger har fungert som de skal, så har jeg selv tatt kontakt med lege og bedt om hjelp!
Jeg lærte at det er ingen skam, men en styrke som min kjære følger her nevnte 🙂
Og jeg var og er fast bestemt at jeg aldri skal havne tilbake dit jeg var i ungdomstiden og det unner jeg ingen!!

Ingen fortjener denne smerten.

Det har vært en lang reise å komme derfra til dit jeg er i dag, men det er en erfaring verdt å ta med seg videre til tross for mye smerte og vonde dager.
Jeg ønsker å bevise både overfor meg selv og andre at man kan..

Det gjelder bare å aldri aldri gi opp!!!

FØLGER: det er en mening med alt , man lærer noe hele livet.
Dette ser man ofte i etterkant, og man blir aldri ferdig utlært!
Man lærer av valg man tar og det er nettopp derfor du er der du er i dag, med selvinnsikt og trygghet til deg selv!!!

MEG: Ja, og det er så vanvittig viktig!
Vi lærer hele livet og når vi er ferdig utlært så dør vi.
Derfor dør noen tidlig i livet og andre sent.
Gjelder selvsagt ikke de som velger å ta sitt eget liv.
Disse tar valget selv for at deres lærdom blir for vanskelig;(
Men det de ikke vet er at de bare blir sendt tilbake til livet på nytt i en annen kropp.
De må da starte på nytt!

Dette høres tullete ut for mange, men det er helt sant!
Jeg vet og opplever en del som jeg ikke snakker ofte om.
Jeg har selv tenkt tanken i mine yngre dager at jeg ville slippe, men jeg ønsker ikke å starte helt forfra, så da er det bare å stålsette seg og ta livet som det kommer:)
Ta livet med de utfordringer som det gir meg og løse dem så godt jeg bare klarer og vi alle lærer noe av det.
Jeg er et levende bevis på at man kan.
Jeg har kjempet og kjempet, jeg har falt og jeg har reist meg utallige ganger!
Det gjelder å aldri aldri gi opp, det har ikke jeg gjort og det skal ikke du heller 🙂

dette ble et langt innlegg med utdrag fra vår samtale pluss at jeg flettet inn en del annet også som jeg syns det var viktig å dele med dere;)

Kom gjerne med innspill og dine tanker rundt dette.

Spør om det er noe du lurer på, del din historie enten i kommentarfeltet eller send meg en privat melding f eks på snap;)

pt.jeanette

HUSK:
GI ALDRI OPP!!!!!!