Hvordan er det med deg, tar du på deg ei maske for å face dagens utfordringer?
Når noen spør deg, hvordan går det med deg eller har du det bra om dagen?
Hva svarer du da?
Er du ærlig å forteller det som det er, selv om du har det dritt?
Eller er du som meg å sier at det går bra, at du har det fint?

Jeg har alltid vært sånn at jeg helst vil klare meg selv, jeg føler at jeg mislykkes eller failer hvis jeg må be andre om hjelp.

Jeg ønsker å være uavhengig av andre, klare meg selv.
Ta meg av barn og hjem på egenhånd.
Jeg ønsker å komme meg ut i jobb, late som at jeg ikke er så mye syk og sliten som jeg er.
Rett og slett være et normalt og frikst menneske!

Dette har jo fått sine konsekvenser, noe jeg har innsett nå den siste tiden.
Det at jeg har følt at familien ikke har tatt meg på alvor, at de kanskje har sett på meg som lat og som et svakt menneske.
Men at sannheten er at jeg er syk, jeg sliter med en del plager som hemmer meg i hverdagen.

Men når de har spurt meg om hvordan jeg har det, om jeg trenger hjelp til noe så har jeg alltid sagt at det går fint.
Jeg klarer dette selv.
Selv om de står på utsiden å ser at jeg ikke har det så bra, selv om jeg prøver å skjule det så godt jeg kan.

Det har skjedd veldig mye i livet mitt de siste månedene, jeg har måttet tatt mange vanskelige avgjørelser som tidvis har føltes som de skulle rive meg i filler innvendig.
Men veldig nødvendig for at både jeg og de rundt meg skal få det best mulig <3
Det er fortsatt en lang vei å gå og mye som skal falle på plass, men det er satt i gang og nå må tiden brukes til hjelp.

En ting som jeg syns er viktig å dele her nå er at jeg er evig takknemlig for mine søsken og øvrige familie oppi dette her, som virkelig har satt seg inn i min situasjon og virkelig har gjort og gjør alt de kan for å få meg på beina igjen.
At jeg skal kunne se meningen i det som skjer og få meg til å føle mestring av livet.
Kjenner tårene kommer når jeg skriver dette, men det er så viktig.

Det har vært utrolig godt for meg å ha med en støtteperson på møter med blant annet nav og andre møter jeg har vært i de siste månedene.
En person som kjenner meg, som tør å si imot både meg og de andre involverte.
En som kan se ting litt utenfra og som igjen har mere erfaring enn meg på veldig mange plan.

Jeg har hatt egne familieråd med familien hvor jeg har måttet gå inn i meg selv å fortelle hvordan jeg faktisk har det innerst inne.
Hvor jeg har måttet svelge egen stolthet og sagt hvilke tanker og følelser jeg sitter inne med og heller være ærlig når de spør meg enn å bare si at jeg har det tipp topp!!!

Noe av det jeg er dårlig på , som jeg sliter med er å gråte foran andre.
Det er noe av det verste , ikke fordi det er noe galt i å gråte.
Men jeg føler meg svak og mislykket.
Jeg gråter gjerne litt, biter det i meg og tørker tårene.
Det å vise familien at jeg har det vondt, er som å vise at man har feilet.
Jeg har alltid sett på de som så perfekte, alt er på stell.
Hus, hjem, mann/kone de har vært sammen med å mange tiår, barn, utdannelse, jobb +++

Evig taknemmelig er jeg for mine to flotte gutter, de er hele livet mitt og ikke vet jeg hva det hadde blitt av meg uten dem<3

Men ikke har jeg fullført noen utdannelse.
pt utdannelsen er utsatt pga sykdom, men den er ikke glemt.
Det skal fullføres, tar bare lengre tid enn jeg hadde planlagt.

Ikke er jeg ute i jobb, det gikk for en periode så falt jeg fra.
Men jeg ønsker jo å jobbe, men akkurat nå er min jobb trening og det å komme meg på beina helsemessig.

Jeg ble skilt for 9 år siden fra barnas far.

så har kjærester kommet og gått.

Jeg eier nå heldigvis egen leilighet, så et lite stykke i livet har jeg nå kommet, men jeg føler veldig ofte at jeg ikke står til forventningene som familien har til meg.
Å ja innerst inne vet jeg at dette er tull og ikke stemmer .
For jeg vet at de er glad i meg og de gjør det de kan for at jeg skal ha det bra.
Men det er bare sånn tankene mine kan være og har vært i oppveksten, at jeg er stikk motsatt av dem.

Å ja det er jeg på så mange måter.
Jeg er et stabeis som oftest skal klare meg selv, som ikke ber om hjelp eller tar imot hjelp.
Jeg har skyvd de vekk fra meg og så sitter jeg igjen med en vond følelse av at de ikke bryr seg.
Men jeg vet det er meg!!!!

Dette innlegget havnet igrunn litt utenfor tema, men allikevel handler det om hvordan man har det inni seg kontra å sette på seg ei maske og late som man har det bra!

Min storesøster satte ord på dette for meg når hun var med meg på et møte med nav og bare de ordene gjorde veldig godt <3

Jeanette står opp på morgenen, sminker seg og ordner seg og setter på seg et smil før hun går ut av døren hjemme.
Hun trener, kan være med venner på gode dager og være ute blant folk og si at hun har det bra.
Men det er en maske hun setter på seg, for når hun kommer hjem er det rett på sofaen helt utslitt av den energien hun har brukt ute.
Ingen ser henne på hennes dårlige dager, annet enn barna som er hjemme.
For på disse dagene holder hun seg for seg selv!!

Og det er så riktig, sånn er jeg.
går sjelden ut av døra uten sminke, må jeg på f eks butikken eller skal på trening og ikke vil snakke med noen så har jeg gjerne på solbriller selv om det er overskyet.
Eller en caps, eller begge deler.
Da føler man seg litt mere skjermet og at man kan gjemme seg litt og skjule at man kanskje ikke har en så bra dag!

Men nå er det sommer da, så selv om jeg har caps eller solbriller trenger jeg ikke nødvendigvis å ha det dritt med f eks angst.

Men man vet aldri hvordan dagen blir , og det er så viktig å tenke litt bak fasaden til mennesker også.
Det er flere der ute som meg, som kan sette på seg en maske - men som kanskje ikke alltid har det så lett inni seg <3

så før man dømmer andre, så tenk litt lengre enn nesetippen!
Vær gode mot hverandre, støtt hverandre og still opp for hverandre.
Hjelp hverandre, gi ros, komplimanger, klemmer og si at du er glad i dem <3
Dette er ting som betyr mer enn du kan ane for en som sliter med angst og har det vanskelig til tider.

Selv for oss som setter på seg ei maske og later som at livet er full av roser, glitter og glamour...