Litt tanker etter dagens møte med saksbehandler på NAV, hvor skuffelsen ble stor over at de ikke vil hjelpe meg med støtte til utdanning slik som lovet.
Når du har fått et inntrykk om at NAV er villig til å hjelpe deg hele veien.

Når de har sagt at de skal gjøre alt de kan for å hjelpe meg til den utdanningen jeg ønsker.
Jeg har vært i praksis på et treningssenter som heter Fønix her på Hamar og jeg har møtt opp på et tiltak som heter Mjøsanker som skal gjøre alt de kan for å hjelpe meg ut i den jobben jeg ønsker som er å bli personlig trener.
Jeg har gjort alt NAV har bedt meg om for å kunne nå mine mål og sitter igjen nå og er skikkelig skuffa og lei meg!
Jeg fikk beskjed om å ta kontakt med akademiet for personlig trener og søke om plass, og om jeg fikk det skulle de hjelpe meg med stønad.
Jeg møtte på ei fantastisk dame på akademiet som likte godt min historie og sa at selvsagt skulle jeg bli personlig trener hos dem og jeg kom inn uten søknad og de studiepoengene som er krav.
Man må ha 30 studiepoeng og jeg har ikke gjennomført videregående av ulike årsaker, så derfor har jeg ikke studiepoeng.
Når jeg da har dette i orden og tar kontakt med saksbehandler på NAV og ber de ringe meg - hører jeg ikke noe, men får heller et brev i posten med et søknads-skjema jeg må fylle ut.
Jeg fyller ut og sender det sammen med de papirene de trenger som jeg har fått fra akademiet.

I dag var jeg på et fellesmøte hvor det var info om jobbsøker-markedet og etterpå hadde jeg samtale med saksbehandler/veileder.
Han kunne da fortelle meg at jeg hadde fått avslag på min søknad om støtte?
Han hadde ikke lest vedtaket og visste dermed ikke hva begrunnelsen var, men han syns at jeg hadde krav på å vite det.
Da er det bare å smøre seg med tålmodighet til brevet kommer i posten og det skal jeg selvsagt sende inn klage på.
Jeg trodde virkelig at de var interessert i å få meg ut i jobb og gi meg mulighet til en utdannelse jeg virkelig brenner for.
Men dengang ei! Nå føles det som tomme ord! Jeg er så frustrert!
Jeg håper jeg kan finne en løsning som er overkommelig, slik at jeg allikevel kan starte på studiet.

Altså.. om de ikke kan betale hele utdanningen, så kunne de vel ha hjulpet meg med deler av den?
Er de ikke interessert i at folk skal komme seg ut i jobb?
En jobb de brenner for og en jobb der de kan utrette noe for andre?

Det som hadde vært rått nå, hadde jo vært å gjennomført utdannelsen og blitt en stor og kjent PT som alle visste hvem var.
Fått et godt rykte om at jeg var dyktig og tok meg godt av mine kunder, og plutselig så dukket saksbehandler opp som kunde ?
Det hadde vært helt kanon bra ?
Da kunne jeg bare tenkt for meg selv:
In ya face...
I DID IT!!!!

Og dit skal jeg.
Jeg skal klare det , jeg skal finne en løsning.

I CAN DO IT
YES I CAN