Jeg tenkte at jeg ville ta opp temaet angst, de som har fulgt meg på sosiale medier en stund vet at dette er noe som preger min hverdag.
Det ser ikke sånn ut utad, spesielt ikke da man ser på mine bilder.
Men det er noe som ligger der og som jeg jobber med hver eneste dag!
Jeg utfordrer meg selv hele tiden, slik at den ikke skal få overta livet mitt.
Jeg gjør ting som jeg i utgangspunktet kan være livredd for og pusher meg selv til å gjennomføre.
Dette gjør at det går lenger og lenger tid mellom hver gang angsten får overtatt kroppen og sinnet mitt.
Jeg meldte meg på Toughest, jeg var i utgangspunktet med i et team hvor jeg ikke kjente en sjel.
Det var skremmende nok, men jeg tok motet til meg og meldte meg på.
Dette gjorde jeg hjemmefra, men tanken var så skremmende at jeg bare satt å skalv og nesten hyperventilerte etterpå.
Var nesten på gråten og angret litt på det et øyeblikk, så skummelt var det.
Så kom fredagen før løpet, jeg begynte å tvile på meg selv.
Teamet bestod plutselig bare av meg, alle andre hadde trekt seg.
Det var slutt med kjæresten som skulle være med som støtte.
Ingen venner hadde mulighet å være med, jeg var helt alene!
Jeg skalv, gråt og ville bare trekke meg!
Men måtte ta meg sammen, dette hadde jeg jobbet for i flere måneder.
Jeg er da voksen og må klare dette,sa jeg til meg selv..
Jeg skjøv vekk de vonde tankene, la meg til å sove.
Ikke mye jeg sov den natta, men jeg dro lørdag morgen til Oslo og Toughest i Holmenkollen.
Jeg var nervøs på bussen og toget inn til Oslo.
På T-banen slo angsten inn og jeg satt bare å skalv!
Den gikk sakte men sikkert over fordi jeg pushet meg selv og sa til meg selv at dette ville gå bra, at dette ville jeg klare.
Så tok spenningen over og jeg ble mer og mer gira.
Jeg gjennomførte Toughest, helt alene❤ ( dere kan lese eget innlegg om det).
Stolt som bare det av meg selv da medaljen ble tredd over hodet mitt og jeg bare falt sammen i gråt.
Jeg hadde trosset angsten og jeg hadde gjennomført❤
Samtidig trist for å ikke ha noen å dele gleden med!

feel the love on D/S Skibladner

Til helga skal jeg trosse angsten min igjen, jeg har meldt meg på kurs med jobben.
Jeg har nettopp begynt å jobbe og jeg kjenner ingen.
Jeg skal dele rom med en kollega jeg ikke har hilst på engang ennå.
Jeg gleder meg, selv om det også er veldig skummelt.
Men det er nettopp dette som gjør at jeg får kontroll over angsten og at angsten ikke får kontroll over meg.
Så det er så viktig å pushe seg selv og trå over egne grenser.
Gå ut av komfortsonen, er det man vokser på!
På lørdag ( altså i morgen), skal vi være med på fangene på fortet, det i seg selv blir en stor utfordring for meg.
Alle har jo sett konseptet på tv og vet hva det går ut på??
Jeg frykter jo at en oppgave er å gå inn i et rom med taranteller, og jeg har drømt om og hatt mareritt om at det er jeg som må inn der?
Det er jo en av mine største fobier.
På en måte vil jeg, kun for å trosse den frykten.
Men jeg er livredd ved tanken..
Da blir det i såfall både snørr og tårer, ellers så innstiller jeg hodet mitt at dette går på tid slik at jeg glemmer frykten til jeg er ferdig rett og slett.
Vanskelig å vite eksakt hvordan man ville reagert i en slik situasjon!
Jeg får se hva som skjer, jeg er klar for å gå ut av komfortsonen og gjøre mitt beste uansett hvilke utfordringer jeg skulle møte?
Alt vil for min del bli en seier.
Kanskje er ikke konseptet slik som jeg trodde heller, det er bare å vente å se ?
Så har det noe med det at sånne muligheter og opplevelser kommer ikke vær dag, da er man nødt til å gripe muligheten og trosse noen grenser!
For jeg vet at når man kommer seg igjennom utfordringene så er det så verdt det.
Og man har en så sykt god følelse etterpå!

Det er ikke bare bare å leve med angst, jeg tar også daglig medisiner for å tørre å gå ut av huset.
Men det er ikke nok, man må også kjempe selv og utfordre egne grenser.
Medisiner tar kun den verste støyten!
Men man kan ikke gå til legen og få en resept og tro at livet blir en dans på roser av den grunn- da har man bommet!
Man er nødt til å jobbe videre med seg selv hver eneste dag.
Noen dager er lette og andre litt tyngre.
Det er lenge siden nå, men jeg har møtt en av mine beste venninner jeg på en dårlig dag, hvor jeg har smyget meg mellom reolene på butikken fordi jeg ikke ville face og snakke med noen.
Det er da en person jeg stoler på og som jeg vet jeg hadde fått det bedre hvis jeg hadde fått en god klem❤
Men jeg visste det at jeg hadde kommet til å endt i tårer om jeg hadde snakket med henne da og det ville jeg ikke.
Derfor gjemte jeg meg i stedet.
Og det er ingen god følelse!

Captain Jeanette on D/S Skibladner

Det er et så viktig tema dette med angst, det er så mange flere enn vi aner som sliter med nettopp dette.
Derfor er det viktig at de som tør, kan sette ord på dette og få det frem i lyset slik at det forhåpentligvis kan hjelpe noen der ute som sliter.
Og  jeg vil bare si at det er ingen skam å be om hjelp, det er ingen skam å gå i terapi ❤
Det er kanskje nettopp det man trenger, noen å snakke med, noen som kan være nøytral og få deg til å se litt annerledes på ting!
Noen som kan få deg til å tenke, snu litt på tankegangen og jeg vet at det å snakke med noen er den beste medisinen.
Snakke om det, om og om igjen....
Hundre ganger, tusen ganger det samme igjen og igjen om det er det som skal til for å få deg til å føle deg bedre❤